Usj, denne sjokoladen har jeg utsatt å teste i det lengste. Det er en type sjokolade jeg ikke er spesielt begeistret for, kjip melkesjokolade med “karamell” inni, litt ala smil. (Ironisk at smil heter smil, pføy!)
Men nå har denne sjokoladen ligget i skapet og ventet tålmodig i månedsvis. Jeg har oversett den gang på gang. Men uten andre sjokoladevalg, tvang caramello-sistevalget seg frem. Jeg kan ikke nekte for at denne anmeldelse er preget av sjokoladefordommer og -rasisme. Det får så være. Jeg har tross alt gitt denne unnselige 80-tallsgjenlevningen en fair sjanse. Jeg har laget kaffe til!!! Utseendet på sjokoladen minner om noe man finner bortgjemt i gammel tantes skap. Og det knitrer! ingen andre sjokopapir har, så vidt jeg kommer på denne konsistensen. Retro, men ikke på en udelt positiv måte. Vel åpnet fikk jeg meg en positiv overraskelse. De hadde tatt seg til tid å rikt dekorere sjokoladeplaten med fine ruter og streker. Pluss,pluss! I det jeg tok meg et tygg, fikk jeg umiddelbart vondt i tennene. Smaksmessig minnet det mye om sjokoladen man får i 10-kroners sjokokalendere. Fysj og pføy. Usj. Meg og tannlegen er nok for en gangs skyld enige om å la sjokoladen ligge..

Terningkast 1, med + for sjokoldebar-designen.
Det sitter nok en skarping på sjokodesignavdelingen til Nidar.

Blog Image